Get with the fucking program

Jeg lever livets gode dager. Endelig er våren her. Jeg har begynt å jobbe på en café noe jeg trives godt med. Det er grønt over alt og jeg overlevde vinteren.

Jeg vokser. Jeg går til gravlunden i regnet for å prate med fuglene. For å være alene. For å puste frisk luft inn i lungene. For å lære meg å fly. For å være i omringet av naturens magi. Jeg vil dra til skogen snart.

Det er rart å lære seg selv å kjenne. Rart å følge sin egen prosess. Gå et par skritt tilbake, reflektere, for å så komme tilbake til nåtiden. Jeg har begynt i terapi. Det funker bra for hjernen min. Den trenger å gå gjennom ting. Mye ting som har blitt begravet i underbevisstheten, litt som at folk blir begravet i bakken. Det er tungt å grave, men jeg så lenge jeg har tålmodighet med meg selv går det nok fint.

Nå om dagen er jeg mer lykkelig enn lei av livet. Det er som om hele vinterhalvåret er grått og tunge oppoverbakker, mens sommerhalvåret er fine sykkelturer i solskinn med musikk på øret. Det er lyden fra elva, fuglekvitter fra morgen til kveld - ja egentlig 24/7. Jeg elsker fuglekvitter. Lurer på hva de prater om.

Jeg fant dette bildet av meg selv fra 6 år siden. Jeg var 15 år og hadde helt glemt at jeg så sånn her ut på et tidspunkt. Jeg så meg selv i et nytt lys. Akkurat som om jeg hadde glemt stoltheten jeg alltid har følt overfor meg selv. Som om jeg bare følte skam før jeg innså at jeg var trans. Jeg har alltid vært trans, men jeg har også alltid vært meg og stolt av det. Men på grunn av samfunnet jeg har vokst opp i så fikk jeg ikke lov til å være stolt av meg selv. Jeg var alltid for intens, "bare" 15 år, jeg var for mye rett og slett. Jeg var for bra og for stolt av meg selv. Men nå tar jeg tilbake den stoltheten. For jeg har alltid vært meg. Og det skal jeg fortsette med.

I den stoltheten ligger det mye forskjellig. Blant annet det at jeg bryter med det normative. At jeg tar et oppgjør med kjønnsrollene og forteller verden at jeg verken er kvinne eller mann. Det er noe jeg har forstått at frustrerer en del. Folk skal på død å liv fortsette å kategorisere folk enten som kvinner eller menn, for å så nekte for at det fortsatt finnes kjønnsroller. Jeg definerer meg selv. Jeg definerer mitt kjønn, og sånn jeg ser det gjør alle andre det også. Selvsagt skal folk få lov til å definere seg som menn eller kvinner, men det betyr i gjengjeld at jeg skal bli respektert for å velge å definere meg utenfor tokjønnsmodellen. Jeg skal i gjengjeld bli respektert av folk og bli kjønna riktig. Jeg er ikke han eller hun. Jeg er de/dem/hen. Og hvis du ikke klarer å respekter det når dette er kanskje den tusende gangen jeg sier det høyt enten på sosiale medier eller i den fysiske virkeligheten, så begynner jeg å miste tålmodigheten.

Jeg skylder deg ingen unnskyldning hvis jeg blir sur når du prater om meg feil. Jeg er lei av å hele tiden akseptere at folk kjønner meg feil og lei av å hele tiden gi folk slæck fordi det er så utrolig "vanskelig " å bruke litt tankekraft på å endre måten du snakker om andre på. Språket er i utvikling og hvis det er vanskelig for deg å omtale meg som de/dem/hen så får du enten slutte å snakke om meg/med meg, eller tilegne deg kunnskap og get with the fucking program. Vi lever i 2017, en tid hvor sosiale medier er en del av de flestes hverdag, det ligger uttallige mengder med informasjon der ute om nettopp dette, blant annet det jeg skriver nå - så hvis du kjenner meg og sliter med å vende deg til pronomet mitt og nekter å endre deg, så er du transfobisk. Uansett om du anerkjenner det selv eller ikke. Jeg er lei av å unnskylde meg selv. Jeg er ikke et problem, det at du nekter å anerkjenne og respektere min eksistens er et problem.

Evighetens tankespiral

Det brenner på innsiden. En virvelvind uten ende. Et kaos av tanker i et stort svart hav som går så dypt at det aldri finnes et endepunkt. Uforklarlige fornemmelser i kroppen. Som om jeg på et tidspunkt går fra å føle meg alt for mye, til jeg så føler meg bitteliten og til slutt kjenner jeg ikke kroppens eksistens lengre.

Synker inn i meg selv, synker inn i evighetens spiral som verken har noe slutt eller begynnelse. Det er bare en evighet. Noen dager er lette, fylt av solskinn, latter og fine intrykk, som fine samtaler med noen du er glad i, eller den følelsen som en fin sang du hører for første gang kan gi deg. Mens andre dager føler jeg meg usynlig, ukomfortabel uansett hvor mye jeg prøver å fortelle meg selv at det går over.

Jeg føler meg tynget ned av fortiden. Spesielt når jeg er fanget i den. Fange i meg selv og min egen kropp. Selv om tiden har fortalt meg at ting blir bedre med årene, har jeg fortsatt en følelse av at det er mye igjen.

Borte bra, men hjemme best. Og snart har jeg et nytt hjem. Snart kan jeg begynne å leve igjen. Reparere ting som har blitt ødelagt.

Reparere sårene i sjela mi som jeg så alt for lenge har revet opp skorpene til. Jeg har meg selv å takke. Det er så fristende å rive opp skorpa som klør, bare for å møte skuffelsen av at såret ikke var grodd ferdig.  Plutselig har du mer vondt enn du hadde til å begynne med.  Men med tiden dukker det opp en ny skorpe, etter at blodet har koagulert som en konsekvens av å ha blitt eksponert for oksygen. Så kan såret lege seg selv, under en hinne av tørket blod og nydannede hudceller.

Mentalt utilpass. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av alle disse tankene. Det er et eneste kaos. Føler jeg blir dratt i alle retninger. Får ikke mulighet til å tenke selv og ta selvstendige avgjørelser. 

Det eneste jeg vil er å leve livet og være en fri fugl. Ta et bredt vingespenn og fly avgårde til uendeligheten. La vingene flakse fritt og ikke vite hvilken retning jeg skal eller hva som møter meg i enden av det hele. 

Men i mellomtiden skal jeg gjøre alt i min makt for å ha det så bra som overhodet mulig. Hva nå enn det betyr.

Materialistisk manifestasjon av meg

Om ikke lang tid reiser jeg til England i 3 uker. Det blir bra med en flytur. Det blir bra med nye perspektiv. Jeg gleder meg til å vandre i Londons fine gater, i vårsola med vårsko og færre lag med tøy. Våren er her, mer eller mindre. Snart i hvertfall. Veldig snart.

Idag kom nyheten om et nytt hjem. Jeg gleder meg til å bo i Oslo igjen. Gleder meg til å bo bra. Gleder meg til late sommerdager i parken som bokstavelig talt er rett utenfor døra. Med pledd og venner og mat og sola som skinner. Gleder meg til gåturer hjem gjennom fine oslo bygårder. Gleder meg til å lage mat i et helt vegansk kjøkken og invitere venner på besøk. Gleder meg til å pynte rommet mitt å gjøre det til en materialistisk manifestasjon av meg. Jeg ser det for meg. Mitt lille falkerede. Gleder meg til å høre på plater og se ut  soveromsvinduet, hvor bygårdstak og oslo er å se så langt det går. Gleder meg til å være i nærheten av alt jeg trenger. Enten det er mat, venner, kjærester, park, sivilisasjon, kollektivtransport, butikker, kaféer. Gleder meg til å gå på skole. Gleder meg til en hverdag, men på mine premisser.

Gleder meg til å leve livet mitt. Det er ikke lenge til jeg er oppe av grotta med gugg jeg har sittet fast i for lenge. Kommer nok til å få grå dager igjen, men da har jeg i det minste et rede å søke tilflukt i. Bort fra alt. Føler nesten jeg er i en drøm og ikke våkner til, og det er jo nettopp fordi jeg allerede er våken.

Halveis til ingensteds

En vrede herjer inni meg. Vanskelig å sette ord på. Som om det er noe som vil ut. Noe som sitter fast, en klissete, seig, svart gugge som forgifter alt som er bra. Som om det er masse piggtråd som har boret seg inn i vevet som utgjør kroppen fra innsiden og ut. Som om det allerede er for sent å gjøre noe med. Som om det er en sakte og pinefull krakeleringsprosess av den jeg er.

Dagene er grå uten innhold, uten mening, jeg føler meg tung som en stein enda jeg har klart å bli rusfri. Jeg vet at våren kommer, men jeg kan ikke late som at alt er bra når det absolutt ikke er bra. Jeg aner ikke hvorfor jeg har det sånn som nå, sånn jeg ofte har det fra tid til annen. Når jeg la meg til å sove i går natt var det noen som skrek mitt gamle navn inn i øret. Det var skummelt. Det ga meg frysninger. Jeg vet det ikke var på ekte, men det føltes ekstremt ekte.

Jeg vil bort, bort fra alt dette som akkurat nå er et liv uten mening. Uten innhold. En grå og kald verden. Hvor det bare finnes slaps og sølepytter. Jeg vil rømme, men har ingen steder å rømme til. Jeg føler meg alene og uten drivkraft, uten viljestyrke. Jeg føler meg død på innsiden. Jeg trenger en forandring som gjør livet verdt å leve igjen. For akkurat nå føler jeg at slutten nærmer seg, enda det er alt for tidlig.

Evig vinter

Sitter intill husveggen og sola smiler til meg. Ettersmaken fra frokostkaffen sitter fortsatt og fuglene synger fra trærne.   En katt kommer forbi, den er så fin, jeg klapper den. Våren nærmer seg og det letter litt på tyngden i hjertet mitt.

Når det er vinter er det som om vinter er alt som eksisterer, alt som alltid har eksistert og alt som alltid vil eksistere. Et evig kaldt mørke. Grå dager uten innhold. Tunge skritt å gå. Konstant frykt for å skli på isen. En tung og lang oppoverbakke som repeteres dag etter dag. Utmattet selv om søvn tar opp halve døgnet, eller mer. Et par dager med sol som smelter litt av snøen og blir slaps, og du tenker at nå blir det endelig vår. Så kommer det masse snø og du innser at du tok feil nok en gang. 

Jeg håper på grønnere tider, men istedenfor å bestemme meg for at det er nå våren kommet for fullt, velger jeg å heller sitte her, inntil husveggen. Med sola og favorittmusikken og eksistere i dette nå. Lukke øynene og vende blikket mot sola.  Høre fuglene kvitre og ta det som et lite løfte fra våren om at den kommer igjen. Og dersom det er nå vinteren faktisk er over og det ikke kommer mer snø, blir det heller en positiv overraskelse. For jeg orker ikke flere nederlag.

Jeg er ikke født i feil kropp, jeg er TRANS

Er så lei av øyne som stirrer fordi de lurer på hvilket kjønn jeg tilhører. Øyne som stirrer fordi jeg bryter med normer, at jeg skiller meg ut. At jeg ikke passerer i deres verdensbilde. I deres cis-normative, heteronormative og monogame verdensbilde. Blikkene sier noe om avsky, et problem de plutselig var vitne til. Kanskje de tenker "åja, sikkert en sånn en som er født i feil kropp". Problemet er ikke at jeg er født i feil kropp, problemet er at  samfunnet forteller meg at jeg er feil. At cis-personer ikke er villige til å innse at de er cis-personer, for så å innse privilegiene det fører med seg. At folk ikke anerkjenner viktigheten av å bruke riktig pronomen når de snakker om og til folk som bruker noe annet enn det du antar at er riktig.

Jeg tilhører ingen av boksene, så i en kjønnsbinær verden eksisterer jeg ikke. Og det å føle at du ikke eksisterer kan gå to veier. 1. Du krever din rett til å eksistere. 2. Du gir etter og krakelerer til du til slutt ikke eksisterer. Jeg har prøvd 1 veldig lenge, men føler det ikke nytter.  At uansett hvor hardt jeg prøver å kreve min rett til å eksistere, er fortsatt verden rund meg opprettholdt av maktstrukturer. To kjønn. Gutter og jenter. Jentetiss og guttetiss. Og alt annet er ansett som feil, en psykisk lidelse eller forvirring. Besettelser om hva som er normalt og ikke. Mikroagressjoner som blir til et hav og glasset renner over. Nå føles det som at glasset er knust og jeg skjærer meg på glasskår i et desperat forsøk om å lime sammen glasset.  Jeg faller nedover.  Nedover i tomhet og likegyldighet. I et stort svart hav av tjukk, seig gugge. Aka. Depresjon og selvmordstanker.

Men likevel, i det som føles som en evighet av internalisert selvhat og utvisking av den jeg virkelig er, finnes jeg. Det er noe i meg som nekter å la vei 2 skje. Jeg drar meg selv opp av gørra og gir meg selv en dag til. En til dag hvor jeg kan se sola skinne. En dag til hvor jeg kanskje finner en grunn til å fortsette å leve. En dag nærmere våren. En dag nærmere det livet jeg egentlig fortjener og en dag nærmere å kjenne meg selv enda bedre.

Jeg må nesten bare innse at jeg kommer til å få fler blikk som bunner i ignoranse og frykt for det ukjente. At folk kommer til å lure på hvorfor jeg er den jeg er. Men jeg kommer til å begynne å stirre tilbake, istedenfor å gjemme meg. Fordi jeg eksisterer. Jeg lever og jeg vil fortsette med det. Fordi verden trenger fler normbrytere. Hvis ikke vil verden aldri bli noe annerledes.

Og for de av dere som ikke allerede vet; 

* CIS PERSONER: personer som identifiserer seg som det kjønnet de ble tildelt ved fødsel. Dvs om du ble født og tildelt kjønnet "kvinne" og per idag identifiserer deg som det, så er du en cis-kvinne.

* CIS PRIVILEGIER: her er lang liste over ting CIS-personer slipper å erfare, men som trans personer blir utsatt for fra dag til dag eller veldig ofte. Livene til transpersoner hadde blitt veldig mye enklere dersom cispersoner tar ansvar og innser hva det vil si å ha cis-privilegier.

* cis-normativitet: kan du lese om her

*heteronormativitet: kan du lese om her

*monogami: kan du lese om her

*grunnen til at jeg nevner monogami, er fordi jeg er polyamorøs. Og her kan du lese litt om myter rundt dette.

* født i feil kropp?: for litt siden ble andre sesong av serien "født i feil kropp" lansert på tv2. Dette er en serie som forsøker å dokumentere livene til transpersoner, men den feiler på mange områder. Jeg har bare sett sesong 1 og artikkelen jeg skal linke til er skrevet i ettertid av denne. Jeg vil ikke se sesong 2  på grunn av at språkbruket er transfobisk og triggende. Siden første sesong har det blitt gjort en lovendring som gjør at transpersoner (de som tilhører tokjønnsmodellen)  kan endre juridisk kjønn.  Men sett bort ifra dette forklarer artikkelen veldig bra  hvorfor serien er problematisk. 

*transfobi: kan du lese om her

*mikroaggresjoner: kan du lese om her

*pronomen: her kan du lese om hva slags reaksjoner du bør/ikke bør ha hvis du feilkjønner noen (bruker feil pronomen).

Det kan være vanskelig å navigere rundt i en verden hvor du føler du ikke hører hjemme, men det hadde vært veldig mye enklere om folk ble mer bevisste på disse tingene. Normer sier veldig lite om hvordan samfunnet egentlig ser ut, det sier mer om hvem som har definisjonsmakt på hva som er normalt (dvs. akseptert) og ikke. Og jeg kommer ikke til å gi meg med å bryte ned maktstrukturene bit for bit, dag for dag.

- F

fang ordene før de forsvinner

Jeg vil skrive. Jeg vil skrive vakre ord som aldri tar slutt, som fortsetter fordi det er noe som kan fortsette den setningen som nettopp er påbegynt. Ord som former setninger som skaper helhet, noe som er verdt å lese, som gir deg noe, en gave, som får deg til å føle den følelsen som kan føles når noe traff deg, traff deg der inne et sted hvor du vet det finnes noe mer, kanskje svarene på gåtene du går og funderer på fra dag til dag. En setningsoppbygning som kanskje ikke er gramatisk korrekt, eller kanskje setningen er for lang, har for mange komma, for mange men, for mye fram og tilbake, vil ikke bestemme seg, vil bare fortsette til evigheten og forbi, vil gå mange tusen runder med seg selv før punktum kommer, som ikke gir opp, som funderer, reflekterer, sirkulerer og spaserer, som gir mening men samtidig ikke, eller kanskje for noen, spørs hvem, spørs på dagsformen, spørs på kontekst, men det er sånn tankestrømmen min fungerer.


Alle tingene jeg har lest som har gitt mening for meg har hatt denne strukturen. Ikke inrammet, firkantet, fastlåst og teoretisk. Frie ord. Følelser som er omgjort til ord, ord som flyter i en strøm som i en elv langs skogsveien. Vannet som sildrer i bekken, lydene fra trærne, vinden som puster og sola som varmer sjela en kald februar dag. Sola som du trodde hadde forsvunnet for alltid er plutselig tilbake og du sitter der med håp om at det nytter å leve. Kanskje en dag til, i det minste, en dag til med sol, så en ny dag og deretter en ny dag. Våren sniker seg sakte innpå, jeg mener å huske at jeg skimtet et hestehov i skråningen langs motorveien da jeg satt på bussen idag, men jeg kan ha tatt feil. Kanskje det var søppel, kanskje det var øyet som spilte meg et puss. Overgangen mellom vinter og vår har aldri føltes så kald. Aldri så treg, som en seig gugge som setter seg fast mellom tenna. Litt som når du spiser peanøttsmør. Det smaker godt men, er vanskelig å svelge. 


Ordene har aldri flydd så fritt, så lekent over tastaturet. En tankestrøm av ord som dukker opp, som må skrives ned før de er glemt, for hva skjer når ideér ikke blir til noe? De blir borte. Forsvinner, og når du i ettertid får en vind av dem kan det være vanskelig å fly. Litt som déjà vu, litt som noe du ikke får fatt i, men som du på en eller annen måte er overbevist om at har eksistert i sinnet ditt en gang. For lenge siden, kanskje i et tidligere liv om du er en sånn som tror på sånt, kanskje du hørte det fra noen andre, hvem vet. Det er der likevel, men du klarer ikke fatte det. Litt som å våkne fra en drøm, men så fort du prøver å huske hva det var du nettopp drømte er det borte som om det aldri skjedde. Som om det var noen som slettet fila ved en feil og når du leter i papirkurven er det  borte.  

Så mange inntrykk å fordøye, så mye som ble borte på veien og du sitter igjen med en følelse du ikke klarer å sette ord på, men likevel føler du at det gir en slags mening. Er jeg på villspor? Ja, klart er jeg det. Men hvem er ikke det? Kan du med hånda på hjerte fortelle meg at du vet hvor veien din går? Vær HELT ærlig med deg selv nå. Kanskje det er det som er selve mysteriet. At du finner veien hvis du fortsetter å gå, ikke gir opp og håper på at det du finner langs veien vil lære deg noe. Jeg har i alle fall gitt opp å prøve å finne et endelig svar. For hver gang jeg tror jeg har funnet svaret er det et annet svar som tilsier at svaret jeg nettopp hadde ikke var det svaret jeg lette etter. Du som leser disse ordene, hva tenker du nå? Hva føler du? Hva var veien som førte deg hit? Og hvor har du gått så langt? Hvor skal du?  Det er så mye jeg angrer på, så mye valg jeg har tatt som har gjort veien lengre enn nødvendig. Gått en ekstra omvei grunnet frykten for å ta feil, men så ender jeg opp med å ta feil vei likevel. Men hva hjelper det å sitte fast i dette tankemønsteret. Valgene du tar, tas jo ut ifra de forutsetningene du hadde da du tok valget. Og kanskje valget egentlig modnet deg til å se at du kan ta bedre valg i fremtiden?



- F

Det sorte hullet

Jeg føler at alt jeg gjør er en bolle med angst-suppe. At jeg ikke gjør ting riktig eller bra. At jeg ikke kan si ifra når jeg føler disse følelsene. At folk forventer at jeg alltid er sterk og vet hva jeg vil. At jeg ikke får lov til å være noe annet. At jeg er så sterk og modig som tør å være meg selv. Noe som jeg er dritt lei av å høre. Alle burde få være seg selv uten å måtte sloss for det.

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke føle dette mer. Jeg vet det går over, jeg har jo levd med dette så lenge jeg kan huske. Men når? Når skal jeg få føle meg verdifull?  Når skal jeg få føle meg trygg?  Jeg er redd. Jeg er redd for å leve, for å gjøre det jeg vil gjøre. Jeg er for sliten til å prøve. Jeg orker ikke mer feilkjønning, dysfori. Problemet er bare at verden rundt meg er tokjønna.  Den er dominert av folk og overbevisningen deres om at det bare finnes to kjønn.  Det er systemet vi lever under.  Jeg eksisterer ikke, med andre ord.

Hvor skal jeg gå?  Alle veier jeg går fører til en vegg. Blindvei. Jeg eksisterer ikke ute i verden. Jeg kan ikke velge fordi det finnes ikke et tredje alternativ. Ikke enda i hvertfall. Og det kommer nok til å ta lang tid før det faktisk blir noe forandring. Selvfølgelig er det kult hvis vi får et tredje juridisk kjønn, men da hadde det vært kult om resten av systemet fulgte samme trend. Egentlig tror jeg det hadde vært best for alle, om hele tokjønnsmodellen opphørte. Ble byttet ut med mangfold. Istedenfor to forskjellige dasser og en med rullestol kunne det vært en stor dass hvor alle behov er dekt. Det samme gjelder forøvrig alle andre rom hvor noen har fastslått at det er nødvendig å dele folk inn i båser. Hvorfor er det så viktig å opprettholde det "normale"?  Normalitet er overvurdert spør du meg. Jeg har brukt så mye tid og energi på å prøve å være normal, så mye at det har brutt meg ned og lagd dype sår som bruker en evighet på å gro.

Jeg føler jeg ikke har noe verdi. At jeg ikke fortjener dette livet engang. At uansett hvor mye jeg har å si, så er det ingen som vil lytte. Ingen som har tid. Ingen som bryr seg. Men samtidig som jeg aksepterer at dette er det jeg føler innser jeg at jeg tar feil. Det er jo folk som lytter, som bryr seg og som ser meg. Men hvorfor klarer jeg ikke å tro på dem? Hvordan kan noen mene at jeg er bra? At jeg er verdt bryet? At jeg fortjener kjærlighet? For jeg er den eneste som kan redde meg selv. Så lenge de rundt meg tror på at jeg klarer det, kanskje jeg kan klare det?

Jeg er fanget i en tornado. Snurrer i en million kilometer i sekundet. Noe som ikke engang gir mening. Fordi det ikke er noe mening i det jeg føler, gjør eller tenker. At det er logisk umulig å beregne fart i de tallene engang. Men logikk er noe jeg skulle hatt mer av.  Eller kanskje jeg rett og slett ikke klarer å balansere logiske og irrasjonelle tanker? At balanse er noe jeg generelt er veldig dårlig til. Føler meg isolert. Hvor er alle sammen?  Hvor er jeg i det store bildet? Hvorfor gir ingenting mening lengre? Kanskje alle andre også har det helt jævelig og går og gnager på den samme tomheten. Kanskje dere også forsvinner inn i den nye serien etter den andre. Kanskje dere også scroller nedover skjermen i en evighet etter inspirasjon og svar, til øynene til slutt ikke orker mer og slår seg av. Kanskje dere også sitter og skal til å spise frokost, men ikke føler det er noe mer enn en nødvendighet for å komme seg gjennom dagen litt mindre sliten og utmattet.  Eller kanskje dere også skipper frokosten på enkelte dager fordi det ikke gir mening uansett?  Kanskje dere også er fanget i denne evige tornadoen og grunnen til denne tunge ensomheten jeg føler er fordi det snurrer for fort til at jeg klarer å se at dere også er her.

Don't you know that you're toxic?

Tiden går for sakte. Vintern er kald og jeg går i oppløsning. Krakelerer. Og jeg som nettopp hadde funnet meg selv igjen. Jeg vil forsvinne og komme tilbake når bladene springer ut. Vintern tar knekken på det som spirer og har liv. Jeg er med andre ord død. I hvertfall på innsiden. Alt jeg gjør føles meningsløst. Som om noen har programmert meg. At jeg bare er enda en brikke i et meningsløst spill. Og jeg kommer meg ikke videre. Game over. Så tilbake til start. Om og om igjen.

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet utenkelig mange ganger. Jeg tror alltid jeg finner svaret, helt fram til noe eller noen drar meg tilbake til det sorte hullet.  Så må jeg begynne å kravle igjen. Forsøke å komme meg vekk fra mørket. Så tenker jeg meg om og kommer på at jeg en dag skal dø. Men i mellomtiden vil jeg skape noe. Føle at strevet var verdt noe. Uansett hva jeg skaper er jeg plutselig tilbake til start. Jeg trenger å føle at det jeg er og gjør ikke er forgjeves. At det tar meg fremover. Jeg vil fremover. Jeg vil til horisonten. Jeg vil følge stjernene. Møte skjebnen min om den i det heletatt eksisterer. Om jeg noen gang vil finne noen svar. Om jeg noen gang vil føle meg levende igjen. Om jeg noen gang vil finne det jeg leter etter.

Månen er så vakker. Den smiler ned til lille meg. Til falken som forsøker å lære seg å fly. Som forsøker å finne veien ut av mørket. Luna og jeg er gode venner. Luna forstår meg og jeg forstår Luna. Jeg føler hen i hvertfall. Gir meg litt og litt av svarene på de evige spørsmålene. Noe som ikke er håndfast. Noe som føles. Som en slags magisk kraft. En kraft som sier at jeg må fortsette. Ikke gi opp. Som forteller meg at dette er en fase som snart forandrer seg og går over til noe annet. En syklus. Sirkler. Jeg lærer. Jeg vokser. Jeg har ombestemt meg. Kanskje jeg ikke er helt død likevel. Kanskje jeg er en som overlever. Kanskje jeg er alt og ingenting. Kanskje jeg rett og slett er meg. Men hva er jeg? Hvorfor er jeg?  Jeg er i hvertfall falken og mitt mål er å bli fri. 100%.

Men når du har vært innestengt i et bur så alt for lenge er det vanskelig å føle seg fri når du har kommet deg ut av buret. For det å være i fangenskap gjør noe med deg. Det setter sine spor. Det er vanskelig å glemme.

Jeg jobber med saken. Jeg skal snart begynne å snakke med en psykolog.  Jeg skal starte på videregående igjen. Jeg skal få meg et trygt hjem once and for all. Jeg skal jobbe målrettet og stole på at jeg vet best selv når det gjelder meg selv og mitt liv. Jeg velger hvem som får være nær meg og hvem som ikke får lov. Jeg velger å se verden gjennom mine øyne. Det er jo tross alt der jeg ser verden fra.

Jeg er ingen fasit. Jeg tar feil og jeg tar dårlige valg. Jeg er ikke perfekt. Jeg har dårlige sider. En av de er at jeg ofte fremstiller meg selv som feilfri og perfekt. Og ikke minst fullkommen. Det værste er når folk plutselig minner meg på at jeg ikke er det. Da føler jeg at de kun ser alt som er galt med meg og dermed føler jeg meg sårbar. En annen dårlig side ved meg er alt for vennlig mot folk som ikke fortjener min kjærlighet. Jeg er nok ikke så god til å finne ut om folk egentlig er verdt bryet. Istedenfor å vurdere om noen faktisk er bra for meg, er jeg alt for opptatt med å være hyggelig i frykt for at de ikke skal like meg hvis jeg viser hvem jeg egentlig er og hva jeg står for. Dette bunner jo selvsagt i at jeg har blitt sosialisert til å føle at jeg er mindre verdt og at jeg må "ta de jeg får". At jeg ikke har noe annet valg enn å være takknemlig for at noen viser interesse i utgangspunktet.  Dette tankemønstetet har kun gitt meg giftige relasjoner hvor jeg føler meg tråkka på og usynlig. Hvor den ekte meg ikke eksisterer. Kun den plettfrie og perfekte meg. Den snille meg. Den unnskyldende og undertrykke meg. Den samfunnet ville at jeg skulle være. Dette er nok det de kaller "flink pike syndromet".

Den siste tiden har jeg reflektert mye rundt hva slags relasjoner jeg faktisk fortjener, og funnet ut at jeg fortjener bedre. At jeg kan velge. Jeg har valgt å være ærlig med meg selv og andre fra nå av. Så jeg skal slutte å være denne flinke piken samfunnet fortalte meg at jeg måtte være for å bli akseptert. Jeg har valgt å stille krav til hvem og hva jeg vil bruke tid på. Jeg vil egentlig ikke ha noe med folk å gjøre med mindre de respekterer mine holdninger. For det er holdningene mine som definerer hvem jeg er. Det jeg tror på, og det jeg vil være med på å forandre i verden. Det er holdningene til de rundt meg som påvirker holdningene mine. Og hvis noen har skadelige holdninger, vil jeg automatisk  bli påvirket av dem og utvikle dårlige holdninger. Noe jeg prøver å komme bort ifra.

Jeg må slutte å slippe folk inn i hjertet mitt hvis de er uenige i de mest grunnleggende byggesteinene jeg bygger livet og politikken min på. Dvs. Jeg kan ikke ha folk med transfobiske, rasistiske, femmefobiske, queerfobiske, homofobiske,   fatfobiske og abelist tanker og meninger svirrende rundt meg. Det er gift. Spesielt når jeg prøver å være med på å skape et mer inkluderende samfunn. Jeg kaller meg med stolthet en interseksjonell feminist og det er noe jeg er hver dag. Ikke bare på demo eller i debatt. Det er en stor del av livet mitt fordi det påvirker meg hver dag, det påvirker vennene mine, det påvirker alt og alle enkelt og greit. Så dersom du leser dette og føler deg truffet er det nok fordi jeg har opplevd at du har dårlige holdninger.  Du er mest sannsynligvis skadelig for meg og de jeg prøver å være en alley til. Det er ikke mitt ansvar å sørge for at du er et ålreit menneske. Den jobben må vi alle gjøre selv. Men, hvis vi mot formodning skulle havne i en debatt hvor jeg forteller deg at holdningene dine suger, så er det fordi jeg ikke lengre kan være en flink pike. Sorry not sorry. Ingen er fri før alle er fri. Så hvis denne fuglen noen gang skal bli fri, må alle andre være fri. Og dette standpunktet er et skritt nærmere friheten. For alle som har vært bura inne lenge nok

// falk

MIN KROPP OG MEG

CW, FØR DU LESER: dette innlegget kommer til å omfatte temaer som: spiseforstyrrelser, kroppssnakk generelt, hygiene, selvskading, seksuelle overgrep, mensen, depresjon, og sikkert fler ting

Jeg og kroppen min har et veldig ambivalent forhold. Det å snakke om den på bloggen min, for å så poste bilder kan være veldig skummelt. MEN!!!  Nå som jeg har startet et nytt og bedre liv hvor jeg ikke lengre har tenkt å unnskylde meg for min eksistens, tenkte jeg det var på tide å ta plass og definisjonsmakt.

Det er ikke før nylig at jeg har begynt å ta vare på kroppen min. Jeg har begynt å omfavne det faktumet at kroppen min ikke passer inn i normen, men at det slettes ikke betyr at den er dårlig, stygg eller feil. Den er kroppen MIN og akkurat nå har vi det mye bedre enn noen gang. Folk må slutte å tro at det bare finnes "guttekropper" og "jentekropper", "jentetisser" og "guttetisser". Ved å reprodusere denne maktstrukturen (altså. det å anta at det bare finnes to type kropper og kjønn; mann og kvinne),  visker du ut veldig mange personers eksistens, og du fortsetter bidra til at visse kropper er sett på som normale,  mens andre ikke er.

Vi har ikke alltid hatt det så bra sammen, kroppen min og jeg. I perioder har forholdet vårt vært så dårlig at jeg dusjet så sjeldent som mulig fordi jeg hatet å se meg selv naken. Da jeg var 10 år gammel hadde jeg planer om å klippe eller kutte av meg brystene mine fordi jeg ikke forstod hvorfor de var der. Spesielt ikke hvorfor så tidlig. En periode fjernet jeg alle speilene i leiligheten for å slippe å se meg selv. Jeg gikk med alt for store klær for å gjemme bort det jeg hatet mest i verden, nemlig kroppen min. Hver gang jeg ble påminnet om kroppen min sitt utseende, fortalte jeg den hvor stygg jeg syntes den var. At den var feil, ikke sånn jeg egentlig ville ha den. Jeg skulket gym og svømming og fikk stryk fordi jeg ikke taklet steder hvor kroppen min måtte vises fram eller prestere. Jeg kan ikke huske sist jeg badet på sommeren, og alle gangene jeg kan huske er dårlige minner hvor kroppen min var i veien. Jeg har følt på fjell av skam når det kommer til kroppen min i seksuelle situasjoner. Jeg har overlevd alt for mange seksuelle situasjoner hvor likeverd og samtykke ikke fant sted, fordi noen mennesker er onde og tror at visse kropper ikke fortjener respekt. Jeg har vært gjennom en bergodalbane av alle spiseforstyrrelsene, en brøkdel av hver.

Jeg har ikke følt meg hjemme i kroppen min siden den gangen jeg var 10 og fikk min første mens. Nå er jeg 20 og er snart på vei ut av min andre pubertet. Det å ha 2 puberteter på 10 år har vært en ganske heftig karusell for psyken min. Men nå er jeg snart ferdig med nummer to og balansen er tilbake igjen. Jeg føler endelig for første gang på 10 år at jeg er i kroppen min. Dette er min kropp og det er jeg som er i den. Den er ikke et tomt skall, men den er enda litt svak. Spiseforstyrrelsene er tilbake. Jeg er konstant sulten men har ikke matlyst. De siste månedene har jeg brukt 90% av tiden min i senga foran skjermen aka vinter depresjon. Jeg har ikke hatt noe energi og spist lite eller dårlig mat. Jeg har også blitt veganer igjen.  Alt dette har resultert i at jeg har gått ned 8kg. Jeg mener ikke at veganisme gir deg spiseforstyrrelser hvis noen tror det, det er bare en medvirkende faktor til vekttapet. Uansett så er det ikke bra og jeg burde i hvertfall opp 6av de. Heldigvis er den værste delen av vinter depresjonen over nå og jeg overlevde. Planen fremover å spise så mye jeg kan og gå tur så ofte jeg kan. Jeg gjør dette fordi jeg vil ha mer energi - ikke for å oppnå et kroppsideal. Jeg vil uansett ikke ha noen andres kropp,  jeg vil ha min kropp. 

Dette bildet er fra jeg var 9-10 ish. Rett før første puberteten drepte alt som fantes av livsglede i meg. Jeg er søt, men jeg forstår ikke hvorfor jeg har på en bikinioverdel. Hvorfor seksualiseres barn, spesielt det folk ofte kjønner som "jentebarn". Ugh FUCK THE CISTEM

Enda et supercute bilde av meg.  Vel det var alt for i kveld barn,  så hva var vi lært idag? 

"Det finnes flere kropper enn gutte og jente kropper - og vi må slutte å anta at det bare finnes gutter og jenter, fordi da visker  vi ut alle kroppene og alle folka som ikke er gutt/jente. Basically;  FUCK THE CISTEM og la oss skape mangfold og bekjempe diskriminering sammen.

Det hjelper ikke å reise vekk fra problemene, men en liten pause må være lov?

Er i køben. Koser meg masse.  Flyr gjennom byen på en sjøgrønn sykkel som jeg fikk leie ti kroner billigere enn fastpris, fordi linda kjenner den lokale sykkelsjappa. Det var sol idag. Det er kaldt som faen jeg frøs nesten i hjel på bussen hit fordi jeg bare hadde et par sokker og det var kaldt. Og trangt. Og jævelen som satt foran meg fant plutselig ut at det var en genial idé å lene seg så langt tilbake som det er mulig å lene seg på bussen. Det var nok litt for trangt ettersom han hadde et tomt sete ved siden av seg :p

Skal være her i sånn en uke noe jeg tror kommer til å bli fantastisk. Idag har vært fantastisk allerede.

Jeg liker å reise. Jeg trenger nye perspektiv. Nye impulser. Hvis ikke blir jeg bare deprimert. Vent litt, jeg er jo allerede deprimert. Men jeg ville nok blitt ENDA mer deprimert enn jeg er nå og det vil jeg ikke. Så jeg fikser meg og drar på rave og danser og har det gøy.

23.11.2013

jeg ser meg selv. synke. i det store svarte havet. det er for stort. jeg vil bare at noen skal komme og redde meg fra døden. den er så nær. men hva om jeg klarte å svømme selv. hva om jeg klarte å samle de siste kreftene, den siste gløden, og svømme opp selv. redde meg selv fra døden. døden av forvirring, døden av uvitenhet. hvis jeg klarer det kan jeg klare alt, jeg må bare huske hvordan man svømmer. hva er benas oppgave, og armene. lungen er fulle av vann, det er nesten ikke mer luft igjen. men viljen er der. mer enn noen sinne. jeg har aldri følt noe sånt før. kom igjen, husk! hvordan gjør man det..

bena samler krefter, armene også. jeg svømmer. jeg svømmer med i full fart. jeg begynner å se lyset. himmelen, jeg strever mot den som aldri før. jeg skal nå den. om det så tar alle kreftene jeg har igjen i kroppen. jeg skal komme meg fram, jeg må det. drivkraften er livskraft. livet er fantastisk. og det er ikke verdt å miste. jeg føler jeg flyr. jeg klarer det, jeg kommer til å klare det. nesten der. pang!! jeg har klart det. jeg nådde vannkanten før det var for sent. jeg puster, jeg skriker inni meg av glede. at jeg kunne synke så lavt. men kanskje man må det, for å forstå hvor fantastisk det var der oppe. det er fantastisk. jeg er fantastisk, og jeg klarte å redde meg selv fra døden. døden av å gi opp håpet på å finne noen svar. døden av å ha gått seg vill.

nå ser jeg veien klarer enn noen sinne. den går rett fram. jeg aner ikke hva jeg finner idet jeg kommer fram, men jeg vet at det var verdt alle de slitsomme oppoverbakkene, for det er i motbakke det går oppover. og det er mitt mål.

Ensomheten 03.01.2014

Følelsen av likegyldighet. Følelsen av å føle seg forlatt, selvom man ikke har blitt det. Følelsen av at det ikke finnes en eneste sjel der ute som vil ha en. Ensomheten. Den tunge grå ensomheten. Den kryper seg oppover nakken en sen vinternatt. Den følger en om dagen og gjør de like grå som den selv. Den gjør en føle seg uønsket. Uelsket. 

Verden er så ufattelig stor. Så mye å holde oversikt over. Noen ganger er den kanskje til og med alt for stor. Og denne ufattelig storheten gjør at en kan føle seg ufattelig liten og ubetydelig. Når kjærlighet og varme er så distansert blir ensomheten større og tyngre. Spiser seg inn i det lille som er igjen av hjerterota. Den holder et hardt grep om hjertet, vil ikke gi slipp. 

Så langt hjemmefra. Men hva er egentlig hjem? Tristheten brer seg over togvognen og togvinduet er like svart og kaldt som en sen januarnatt, enda klokken bare er 08.09. Det eneste lyset tilgjengelig er det kalde floruserende lyset inni togvognen og noen usle lyktestolper langs veien utenfor vinduet. Det er kaldt.

Angst

Denne teksten er fra 13.05.2014, en tid hvor livet mitt var preget av mye angst.

jeg er dekket av angst. et teppe av angst. jeg har angst hele tiden omtrent. når jeg står opp har jeg først og fremst angst for å i det heletatt skulle klare å stå opp til rett tid, så kommer angsten om hva jeg skal ha på meg, så kommer angsten om jeg tør å møte verden nok en gang, så angsten i forholdt til de dumme streitingene jeg må forholde meg til ved bussholdeplassen, de jobber på DNB og tar samme buss som meg hver morgen, så kommer angsten om å måtte sitte ved siden av noen på bussen, så kommer angsten om å kanskje bli påkjørt av en dum bilist i det jeg krysser veien fra bussterminalen til å ta bussen videre - hvorfor? fordi jeg har angst for bilister, tror de ikke ser meg, eller at de ikke liker stilen min og derfor vil kjøre meg ned, angst for å ikke komme meg av bussen på grunn av utrolige mengder mennesker det går ann å presse inn i en buss, jo så kommer angsten om å gå til første skoletime, så angsten om å ikke gjøre det bra nok på skolen, så kommer friminuttet, angst for å ikke rekke neste time, så angst for at jeg kom for sent og nå får enda en jævla annmerkning fordi jeg kom forsent, angst for å få for mange annmerkninger, angst for å ikke fulføre skolen på grunn av fravær og annmerkninger, så henger jeg med noen venner etter skolen; angst for om disse menneskene egentlig er mine venner og vil henge med meg, angst for at de skal finne ut om angsten min, angst for å snakke, si noe feil, noe teit, angst for å ikke passe inn, jeg har plustelig angst i forhold til hvorvidt jeg valgte riktig klær idag eller ikke, så drar jeg på jobb, en vaskejobb jeg egentlig liker, angst for at det kanskje fortsatt er noen der, angst for om jeg gjør en bra jobb eller ikke, angst for at noen plutselig skal komme å le av den dumme musikken jeg hører på, ferdig på jobb og skal hjem, angst for å ikke rekke trikken, angst for hva slags blikk jeg må forholde meg til av menneskene som tar samme buss som meg, angst for å klare å gå av bussen uten at jeg dulter borti noen, angst for å gå hjem, og når jeg endelig kommer hjem - pust. men så, etter at jeg har slappet av en liten stund og funnet roen, shit, jeg må huske å legge meg i god tid, angst for klokka, må få nok søvn, angst i forhold til at jeg kanskje spiste litt for mye middag, angst for hva jeg skal gjøre på skolen dagen etter pluss alle de ti tusen angstfylte momentene i hverdagen, angst for at rommet er rotete, angst for leksene jeg ikke rakk å bli ferdig med, igjen angst for at jeg ikke gjør det bra på skolen, angst for at jeg kanskje tror jeg er manisk depresiv eller sinnsyk på grunn av all angsten, angst fordi jeg ikke får til ting, natttankene, angstfylte tanker som fyller hodet når klokka har passert tolv og det kun er 6 timer til vekkeklokka ringer, angst for at jeg kanskje ikke klarer å stå opp dagen etter, angst for å ha drukket for mye kaffe, angst for at jeg kanskje ikke er bra nok, angst for at ingen noen gang kommer til å elske meg igjen, angst for at jeg aldri kommer til å bli kvitt denne angsten, angst for at jeg tror jeg ikke har noen venner, angst for at jeg har dårlig tid og at jeg ikke kommer til å rekke alt jeg har planer om, angst for hvem jeg er og hvem jeg egentlig vil være, angst for at jeg skulle ønske jeg var en annen person, angst for at jeg tror jeg er deprimert, angst for at jeg kanskje aldri blir frisk mentalt, angst fordi jeg tror jeg er feit, angst fordi jeg tror jeg har spiseforstyrrelser, angst fordi jeg ikke vet hva jeg skal ha på meg i morgen, angst for at jeg kanskje burde revurdere hvilket kjønn jeg føler meg som, angst for at jeg snuser for mye, angst for at jeg aldri kommer til å sovne, angst for at jeg kommer til å sovne og aldri våkne, angst for at jeg ikke tar nok bilder, ikke er kunstnerisk nok, angst for at jeg ikke har noe mål og mening i livet og at jeg egentlig bare går rundt og har angst, angst for at jeg føler ingen vet om angsten min og angst fordi jeg ikke tør å si det til noen, angst fordi jeg skulle ønske jeg kunne slippe angsten, men vet at dette aldri kommer til å skje. jeg er sliten. utmattet. orker ikke ha angst mer. vil bare sove. da slipper jeg i det minste å ha angst.

jeg skulle ønske noen så hvor forferdelig jeg har det, desverre har jeg for mye angst til å klare å si det til noen.

Tiden har blitt min venn...

Retroperspektiv. Jeg går bakover i tid. Verden snurrer. Tiden går og den leger alle sår. Jeg er ikke lengre den jeg var før. Cellene mine har blitt byttet ut. Genene mine har forandret seg. Jeg har gått på testosteron i 15 mnd den dagen idag. 23 september 2015 var dagen jeg startet. Idag er det 23desember 2016. Tiden flyr.

Jeg har funnet mye av det jeg lette etter. Jeg har blitt flinkere til å holde balansen. Jeg har funnet kjærlighetene, fordi jeg klarer ikke ha en kjæreste. Hjertet mitt banker for fler.

Jeg har endelig funnet et rede hvor jeg kan føle meg hjemme. Omringet av bra ting. Forskjellige folk, noe som gjør den jeg er enda mer tydelig. Det er vanskelig å bo rundt mange folk, men jeg vil heller det enn å bo alene. For ensomhet og isolasjon er jeg ferdig med for denne gang. Perioder. Sirkler. Sykluser. Månefaser. 

Jeg har funnet ut at jeg verken er jente eller gutt. For meg er de boksene som to fengsler, det er bare forskjellig farge på veggene.  Kjønnsroller er en sosial konstruksjon. Kjønn derimot er noe alle må finne ut for seg selv. Jeg er uansett en falk. Men så har jeg funnet ursula, og phoenix da,  som er en fusion mellom falk og ursula. Jeg er en kunstner. En skuespiller. En sanger. En musiker. En forfatter. En danser.

Vår blir til sommer til høst blir vinter. Mørket er her men sola har snudd, så lysere tider er i vente. Og det å vente, er noe jeg har blitt god på. 

Ive been so empty. Empty inside. The dark cage that we hide in, lock ourseves up because at least it's safe. We put chains, heavy shackles around our hearts. We dont want to show them what we have inside, because we feel broken. We lock ourselves up, hide our hearts, in the fear that someone will break it again. The heart made out of glass. The beautiful heart that we know we have, but are too broken down to realize. We hide our affection, we dont want to trust because we have been let down to many times. We dont trust that someone will ever give us the love we remember from somewhere distant.

A mirror. Opening a dimension to another realm. A place where everything is reversed. Where you can hide. Where you feel the world dont look the same way as this so called reality. You bounce around like a ball. You fly into the world like a bird on fire. You dance all night, you dont feel fear anymore because you know that in this realm fantasy is all there is. Everything you can imagine is yours. Everything you ever wanted is here. you are that mirror.

Jeg er ikke lengre redd for den jeg er. Hver dag oppdager jeg en ny versjon av meg selv, blir kjent med en ny del av denne personen jeg er. Jeg blir kjent med den jeg alltid har vært. Istedenfor å undertrykke meg selv og ls andre gjøre det samme løfter jeg meg selv opp. Slipper ut ilden som brenner i meg. Livskraften jeg brygger. Jeg sender den ut gjennom kroppen. Puster ild. Jeg føler meg som en drage. Som en phoenix rising.

Jeg vokser

Hadde glemt at denne bloggen eksisterte.  I det siste har jeg prøvd å grave i meg selv. Grave etter informasjon om den personen jeg utga meg for å være fra jeg var bitteliten til før jeg fant ut at jeg var trans. At jeg var en falkefugl og ikke en jente som het rebekah. Mye har skjedd siden den gang, men noen ting har alltid vært det samme. Søken etter hvem JEG er.  Den følelsen av en selv, det å kunne identifisere den personen du ser i speilbildet. Det er noe jeg ikke har følt før i det siste. Det kan ikke forklares med ord, og ingen andre vet hvordan det føles for meg. Bare jeg kjenner den følelsen. Kanskje du som leser kjenner deg igjen?  Kanskje du har en bestemt følelse om deg selv? Kanskje ikke..  Hvem vet.

Jeg har overlevd så mange år som jeg trodde jeg ikke skulle. Jeg har vært suicidal så lenge jeg kan huske. Vil ikke leve til tider, rett og slett. Alt virker håpløst og det er stunder hvor jeg tar meg selv i å gi opp håpet om noensinne å finne veien ut av denne mørke tunellen. Men samtidig er det noe i meg som drar meg fremover. Jeg ligger våken til tidlig på morgenen fordi det er noe som må ut. Og endelig har jeg latt tankene strømme fritt inn i tastaturet og ut i cyberspace.  For det er her jeg føler ordene mine kommer ordentlig frem. Noen dager klarer jeg bare å få med meg brøkdeler av samtalene folkene rundt meg har. Akkurat som om jeg er flua på veggen og observerer verden rundt meg. Jeg har plutselig ingen ord. Jeg prøver å følge med, men før jeg har funnet ut hva jeg vil si, er samtalen i en helt annen gate.  Når jeg til slutt driter i hvor samtalen faktisk finner sted og deler med samtalepartnerne det lappeteppet av tanker jeg har klart å sette sammen, er det allerede for sent. Det jeg sier har plutselig mistet sin dybde. Jeg mister meg selv.

Samtalen er ikke lenger rasjonell, forståelig eller sammenhengende. Fordi jeg sprengte den.  Jeg kom for sent, toget kjørte fra meg. Idioter. Dere burde ha ventet på meg.

Men istedenfor å bli sur på at jeg ikke kom tidsnok venter jeg heller på neste tog. Kanskje dette toget vil ta meg til et sted jeg aldri har vært før. Kanskje det var meningen at jeg ikke skulle rekke det toget fordi det var ikke den destinasjonen som ventet på meg. Hva om det toget kjørte av sporet og inn i en fjellvegg fordi sjåføren hadde stått opp med feil ben den dagen? Men om jeg rakk det toget og døde sammen med alle de andre passasjerene, kanskje denne evige frustrasjonen ville ta slutt sammen med eksistensen min. Så kunne jeg bare forsvunnet inn i dødens landskap og funnet ut hva som venter meg der.

Ord betyr mye for meg. Når ingen ville høre på meg fordi jeg var den minste, var dagboka min eneste venn. Den forstod meg. Den lot meg forstå meg selv. Den stilte ingen spørsmål, den lot meg stille spørsmålene og finne svarene. Lete etter dem, istedenfor den stemmen som alltid sa at jeg måtte ta meg sammen. Være rasjonell. Tenke logikk. Altså en klype logikk er nødvendig, balanse er en ting, men irrasjonalitet er ekstremt viktig for å overleve. Det å gråte og få si akkurat hvordan det føles. Det å få puste ut og la tårene tørke av seg selv. Det å se på månen og lytte til seg selv. Prate ut i den tomme lufta. Men lufta er jo ikke tom?  Den er full av tanker, gåter, hvor vil vinden føre bladet hen?

Når kommer det neste ordet? Setningen? Når er ordbanken tom?  Kan den egentlig noensinne bli tom? Kan tankene overleve til neste dag?  Ofte glemmer jeg tiden, det er ikke så viktig for meg fordi jeg eksisterer kom her og nå. Dette øyeblikket. Et sekund en evighet, spiller det noe rolle?

// falk

darkness filles my heart and i welcome it





 

Angry queers on bikes




 

camera obscura




snok fra hulen min.


camera obscura -The Sweetest Thing

wish u were queer <3







et pust fra fortiden





time is still the enemy

Sitter og venter. Venter på svar. Venter på livet. Venter på at tiden skal gå. Klokken tikker men det virker ikke som om tiden går. Jeg er lei, men det er nødvendlig.

 

Og hva gjør ventetiden med meg, spør du?

 

Nei.. Nå fortiden går jeg med følelser av at jeg er uelskbar i denne kroppen, at denne kroppen ikke er fin nok for noen. Det er ikke fordi kroppen i seg selv er stygg, men fordi mitt hode sitter oppå den. Kroppen er feil og det skaper en indre konflikt. Jeg hater den. Det er min værste fiende.  På de værste dagene kommer tankene om å gi opp helt, bare fordufte fra denne dimensjonen, selv om jeg vet at min tid ikke er omme enda. Jeg har så mye mer å se, føle, tenke, gjøre.

Så fort jeg ser min egen refleksjon i et speil eller  et butikkvindu brenner det i meg. Det jeg ser er feil. Nå har jeg dekket til speilene i leiligheten min, så jeg slipper og se den stygge kroppen. De alt for store lårene, hoftene og de deformerte klumpene jeg har festet på brystet. Jeg går daglig med pusteproblemet for å gjemme de bort. Heldigvis har jeg klart å slutte å røyke, så astmaen er ikke lenger en utfordring. Men fortsatt, så er hver dag en utfordring. Jeg sitter ikke stille i sosiale settinger bare fordi jeg kjeder meg. Tankene og følelsene raser om kapp i hodet mitt, og til slutt klarer jeg kanskje å ytre en setning eller to, men ingenting jeg sier kommer ut slik jeg vil det skal. Fordi uansett hva jeg sier vil det komme fra en stemme som ikke er min, en stemme som sanfunnet ville kalt for en "jente stemme". Det er jo min stemme? Så hvorfor er dette så vanskelig? Ikke vet jeg. Jeg vil jo bare vise verden hvem Falk er. Men denne kroppen, denne stemmen, dette utseendet stopper meg. Det er ikke riktig.

 

Kroppen er problemet, ikke alle de tankene og følelsene denne sjelen produserer. Fordi det den produserer er kunst. Den produserer tanker om til ord, følelser om til bilder.

 

Jeg har kommet frem til at jeg er en kunstner. Jeg  kan ikke lenger gå rundt og lete etter et yrke som passer meg, en jobb jeg kan se for meg en fremtid i. Jeg vil jo reise for pokker. Reise rundt og ta bilder, skrive tekster og gå meg vill. Jeg vil faen ikke sitte på et kontor og være en "nyttig" samfunnsborger. For hva er kunst? ikke vet jeg, Men jeg vet at det er noe som bobler inni meg og jeg må slippe det ut. Slippe ut ordene og fotografere bildene.

 

Og såklart kan jeg gjøre disse tingene mens jeg venter. SELVFØLGELIG skal jeg gjøre dette mens jeg venter, jeg vil gjøre dette så lenge jeg lever. Jeg vil gjøre en masse fler ting også, fullføre videregående, kanskje studere noe spennende, men det blir mer som en hobby spør du meg. Vi får se. kanskje om en stund. Kanskje mens jeg venter.

 

Og hva venter jeg på?

Jeg venter på å slippe å leve med denne kroppen. Jeg venter på forandringene testosteron vil gjøre meg meg. Jeg venter på dette evige systemet. Jeg venter på at livet mitt skal begynne. Jeg venter på friheten. Jeg venter på følelsen av å høre hjemme i mitt eget skinn. Jeg venter på høsten. Jeg venter på å bli gammel nok. Jeg venter på legetimer, psykologtimer. Jeg venter på erfaring. Jeg venter og det føles som en evighet.

 

Kan jeg ikke bare få den jævla behandlinga? Hvorfor skal det være så sinnsykt vanskelig?

 

Jeg vil jo bare være den beste versjonen av meg selv, men det ser ut til at jeg må vente en stund til på å være det.

 

Og i mellomtiden skal jeg faenmeg vise verden hva denne sjelen kan produsere.

Følelser - når ord ikke strekker til






Noen ganger er følelsene så intense at jeg ikke klarer å beskrive det med ord.

 

Heldigvis har jeg funnet fotografi.

 

Det hjelper.

Smerten, sinnet og frustrasjon er fanget i øyeblikk - 

 

Føler meg mye bedre allerede.

Falkeskrik

 

To kroker. Pust dypt inn. Pust ut. Krok nummer en penetrerer huden. Hjernen registrerer smerte. Jeg vil skrike men får ikke plass. Krok nummer to. Vil forsvinne og aldri returnere. Klarer jeg dette? Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?

 

Jeg bare later som. Jeg får jo ikke til noen ting. Det har de fortalt meg siden dag en, og naiv som jeg er hører jeg på dem. Nå har jeg begynt å fortelle meg selv at jeg ikke får til noe. At jeg bare er dum, ekkel og uvitende. Hvem er de? Spør du. Nei du vet. De som alle snakker om, men ikke vet hvor kommer fra eller holder til. De usynlige spøkelsene som lurer i skyggene av tomrommet i sjelens mange kamre. De som hvisker så lavt at du ikke engang registrerer det. Det er de som manipulerer deg og får deg til å føle deg som et ubetydelig sandkorn. Eller den nedtråkka, sammenkrølla røykpakka i fortauskanten som noen kastet fra seg for godt over tre måneder siden. Eller mer. Har det noe å si? Nei fordi ingen bryr seg. Den kommer snart til å oppløses og krakelere. Fordufte. Bli til intet.

På samme måte ser jeg meg selv. Jeg vil snart nå bunnen og gi opp. Det er ikke verdt å leve mer når livet uansett bare er en repetisjon av gårsdagens tunge oppoverbakke. Jeg kommer meg aldri til topps. Må bare innse at løpet er kjørt. Er ikke vits å prøve mer. Toget er gått. Og du rakk ikke å komme deg på. Det store intet venter.

 

Jeg står halvnaken i et stort hvitt rom. Det er nå det skjer. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. Jeg kommer til å dø. JEG KOMMER TIL Å DØ.

 

Krokene er bundet fast i tau som er bundet fast til mer tau som skal løfte mine 75 kilo fra bakken.

 

Et hav av tårer. To hender. Jeg er i trygge hender.

 

SMERTE. VONDT. Får ikke puste.må huske å puste. Jeg kommer til å DØØØØ. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv. Jeg vil ikke jeg vil jeg vil ikke jeg vil jo. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv???.... Jeg vil bare dø og aldri returnere. Men jeg vil jo overleve. Jeg vil klarer det. Nei jeg klarer ikke. Hvordan hvordan i svarte satans helvete skal jeg klare dette.????? Seriøst jeg har det skikkelig vondt nå.

 

PUST DYPT NED I LUNGENE. OPP. NED. BORTE. TILSTEDE??? Er jeg fortsatt i live? Hvorfor er jeg ikke død enda? OG HERREGUD SATAN DET GJØR SÅ FUKKINGS VONDTÆÆÆÆÆÆ!!!!!!!

 

Er du klar til å slippe taket?...... Hvisker en stemme. Denne stemmen har jeg aldri hørt før. En ny stemme, en fin og trygg og kjærlig stemme. Ikke ekkel, slem og skummel som den andre.. Kanskje jeg skal stole på denne nye stemmen?

 

Bare gi slipp på alt jeg vet. Alt jeg trodde jeg visste. Alt jeg holdt fast i. Alt jeg ikke klarte å forstå. Alt jeg ville forstå. Alt jeg er redd for. Eksistensen selv. Livet på jorda. Om så bare for et øyeblikk. Slippe til alt som jeg lengter etter?

 

Slipper taket.

 

Stillhet.

 

Jeg befinner meg i dødens landskap. Tankeløshetens dal. Tilintetgjørelse av egoet. Jeg er ikke lenger en fysisk sekk med karbon. Jeg er en fugl som flyr gjennom galaksene ute i verdensrommet et sted. Jeg er alt og ingenting på en gang. Jeg er borte. Jeg forsvinner til ingenting. Jeg forsvinner med vinden. Jeg kjenner ikke min fysiske kropp, den er borte for en evighet siden. Et sekund er like mye som en evighet. Det er alt og det er ingenting. Det er meg, men samtidig ikke. Jeg føler meg fri. Endelig er jeg fri. Jeg er død. Jeg er mer levende enn jeg noen gang har vært.

 

Svever.

 

Jeg flyr og flyr og flyr. Jeg flyr til evighetenes himmelhvelv. Jeg flyr hjem. Jeg flyr i frihetens univers. Jeg flyr som falken høyt oppe i skyene. Jeg kjenner universets hjerte gjennom hele meg. Det pumper og pumper og pumper. Det pulserer gjennom hele meg. Jeg er fylt av varme og kjærlighet og jeg skriker fordi jeg endelig er fri.

SKRIKER. Ikke av smerte denne gangen. Eller er det smerte? Jeg vil bare få det ut. Falkeskrik. Skriket av å endelig være fri fra å ha vært fanget i et bur så alt for lenge. Det er som om smerten blir en frigjøring. En trygghet. Det blir til kjærlighet. For når alt en tidligere har kjent er smerte, hvordan skal en da vite at det egentlig skader en? Når en ikke vet hva kjærlighet er, hvordan skal en da gjenkjenne det?

Sakte men sikkert er jeg tilbake i det hvite rommet. Jeg ser meg rundt og alle sjelers hjerter ser på meg. De ser falken fly for første gang. Øynene deres lyser mot meg. De ønsker falk velkommen. En varm velkomst preget av kompromissløs kjærlighet. Han var oppe og fløy i universet et sted. Han fløy seg kanskje til og med bort?? Men innelåst og rastløs var han. Jeg måtte bare komme meg dit for å hente han. Bryte opp låsen til buret og slippe han ut. Og før han kunne returnere til Tellus måtte hva nå enn som var der før han dø.



Og hva/hvem/hvor var det? Det forblir nok et mysterium. De har uansett blitt sluppet ut i det store intet. Stakkaren var livredd, ensom, kald og hadde det vondt. Så mange år med smerte skaper dype sår. Det var på tide å bli sluppet fri. De ventet på å dø. Når hver dag bare føltes som en repetisjon av gårsdagens tunge oppoverbakke. Ventet på å få hvile der sjelene ender opp når liv på jorda forsvinner. Der trøtte sjeler kan få sove i de mykeste himmelsengene du kan se for deg. Og de kan sove så lenge de vil. Helt til de våkner og bestemmer seg for at: NÅ skal jeg returnere til jorda dobbelt så sterk/kul/snill/bra/ osv... Da vil de leve gjennom et nytt liv og utrette nye store ting som de ble hold tilbake fra å utrette i sitt tidligere liv.   Det virker uansett logisk for min del. Du kan godt være uenig.

 

Falken er uansett sluppet fri . Så nå kan verden vente seg store ting.

BURN THE WITCH



Jeg har skaffet meg tarot kort. Holder på å lære meg hvordan det fungere og livet  mitt utspiller seg fortere enn jeg klarer å tenke en tankerekke. Jeg føler meg bra. I ett med meg selv eller no. Jeg skriver masse og er lite på internett. Leser bøker og driver med magi. Filosoferer, intelektualiserer osv.

 

MYSTIKK.MAGI.

 

over og ut

_falk_

time is the enemy

 Jeg har ikke så mange ord å dele idag. Jeg er rastløs og utålmodig.  Tiden går sakte og jeg venter på noe som kanskje aldri kommer. Men hvem vet? Kanskje det kommer allikevel.

 

tøyen pt. 1

 

jævla fukkiings mensen



beautiful resistance

Håpet er ikke ute. Ikke enda. Lyset skinner gjennom mørket, jeg fant igjen lyset. Lyset jeg mistet. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi deg stemningen jeg sitter i nå, følelsene jeg omringes av. Tidligere føltes det som at alt håp var ute og jeg var fanget. Nå føles ting mye bedre. Hva skulle til? Hva er annerledes på et par timer?

 

Kanskje det hjalp å få det ut. Skrive ordene, ikke undertrykke det, dekke eksponeringsbehovet.

 

Men jeg vet uansett at jeg skal få det til. Uansett hvor vanskelig det blir.

 

Tårer. Jeg har grått så mye idag. Det var godt. Jeg gråter nesten aldri foran andre, det er så skummelt. Sårbarheten. En dag skal jeg gråte foran det mennesket jeg elsker. Og en dag skal jeg elske noen. Vet ikke når, men jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne vie min kjærlighet til et annet menneske og få det tilbake. Men mest av alt vil jeg gi. Men kjærlighet er så skummelt.NEI. kjærlighet er fravær av frykt.Ikke frykt. Frykt er motpolen.

 

Et stykke på veien. Et skritt av gangen. Mer kan jeg ikke gjøre. Men det er nok. Jeg er fylt av en følelse av helhet. I meg selv. Akkurat nå har jeg kun meg selv - i dette øyeblikket. Men i hjertet mitt er det mange fler. Alle dere fantastiske menneskene jeg kjenner. Jeg elsker dere alle sammen.



over og ut

_falkon_

redsel

Hvorfor kan jeg ikke ha alt? Hvorfor kan jeg ikke slippe angst? Hvorfor kan det ikke være lettere? Jeg føler meg så fanget. fanget i min egen tilværelse. Når jeg omgås resten av verden er det ingen som vet. Ingen vet hvor vondt det gjør. Eller kanskje de vet? Kanskje de vet fordi de også går rundt og har det vondt? Eller kanskje jeg bare har det vondt akkurat nå og derfor tror at jeg har det vondt hele tiden?

Det er ikke godt å si. Men selv om jeg opplever tyngden av mine følelser i dette øybelikket, så kan det jo hende at det bare er midlertidig? At om få dager er ting blitt bedre, at jeg bare må føle på ensomheten og smerten for i ettertid å føle glede og frihet?

Hva innebærer egentlig frihet? Jeg trodde jeg endelig var fri, men akkurat nå føler jeg meg så fanget i meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er jo fordi jeg ikke klarer å røre meg, komme meg ut. Men jeg skal uansett fortsette å håpe. Jeg må jo det. Kan ikke gi opp bare fordi jeg plutselig ikke er så fri som jeg følte meg da jeg tattoverte fri fugl på hendene.

For selv om en fugl i prinsippet er fri, så kan en fugl bli fanget. Den må bare komme seg løs igjen. Kanskje jeg ikke kan være fri for alltid, eller kanskje friheten kommer med tiden? Kanskje jeg må frigjøre meg selv litt og litt.

 

Jeg er redd.

 

Jeg er redd nesten alltid. Redd for å si noe feil, redd for å drite meg ut. Noen ganger glemmer jeg at jeg er redd, da babler jeg i vei - da føler jeg meg fri. Kanskje jeg må glemme at jeg er redd. Ikke ha for høye forventninger til meg selv.

 

Det eneste jeg vil er å leve ut den jeg er 100%. Hvor vanskelig er det?

Les mer i arkivet » Juni 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits