hits

Venter på vår

Har ikke skrevet på det som ligner en evighet. Hvor er jeg på vei? Har jeg gått meg vill eller er jeg på rett spor? 

Det er natt. klokka er 02.36.

Veien jeg går på, er veien og søken etter friheten. Vil jeg noen sinne finne friheten? Hvem vet. Jeg er i det minste på vei et sted.

Jeg vokser og blir meg. Den jeg alltid har vært. Den jeg egentlig er. Den verden ikke tillot meg å være. Uansett hva det skal bety. Uansett så er det jeg som har definisjonsmakten. i
Ingen andre enn meg. Når det gjelder meg og mitt liv.

Vintern er tung. Den er alltid det. Som et tjukt lag med is rundt hjertet. Savner å være ute. Savner å gå med elva og høre vannet renne avgårde.  Savner soloppgangen og tørr asfalt.


Stillheten. Det er lenge siden jeg har kjent på stillhet. Kjent på å være alene med meg selv uten å føle at det er bortkastet tid. For det er ikke bortkastet å komme tilbake til seg selv. Det er det som gir meg kraft til å fortsetter fremover.

Jeg forsøker å gå bort fra en del tankemønstre jeg tidligere ikke har klart å gi slipp på. Lar meg selv fornye meg selv. Gi slipp på det gamle og ønske det nye velkommen.  Ta avstand fra det som ikke lengre er bra for meg. Gitt meg selv rom til å puste.

For jeg puster; jeg lever. Jeg er meg - viktigst av alt .

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar